Foredraget «Tusen års matkultur og bondekultur i Melhus» ved Reidar Almås

HVOR: Kultursalen

NÅR: Lørdag 5.juni kl 13

Inngang: 50,-

Billetter kan kjøpes her.

Reidar Almås er født i på Hølonda i Melhus kommune, der han vokste opp og har bodd siden 1974, etter at han tok over og flytta tilbake til heimgården Lufall. Almås er utdanna sosiolog fra Universitetet i Bergen og ble Doktor philos på en avhandling om samdrift i landbruket i 1980. Almås har publisert mer enn 20 bøker, blant annet Norsk jordbruk – det nye hamskiftet (1977), Nye organisasjonsformer i jordbruket (1980), Bygdesosiologi (1985), Evaluering på norsk (1990), Bygdeutvikling (1995), Norges landbrukshistorie (2002), Omtart – forslag til en ny landbrukspolitikk (2016), Klimasmart landbruk (2018) og Distriktsopprør (2020). Han har vært professor i bygdesosiologi og regionalpolitikk ved NTNU i Trondheim, der han har bygd opp Norsk senter for bygdeforskning, nåværende Ruralis. I 1996 fikk han Allforskprisen, Trondheim kommunes forskerpris for god forskning og formidling, I 2003 fikk han Distriktsprisen for årelangt engasjement for Bygde-Norge og i 2006 fikk han Sør-Trøndelag landbruksselskaps gullmedalje for arbeidet til bygdenes og landbrukets beste. For sin innsats for bygdeforskning og bygdeutvikling ble Almås Ridder av første klasse, St. Olavs Orden i 2011.

I foredraget «Tusen års matkultur og bondekultur i Melhus» vil Reidar Almås ta oss med på ei tusen års reise på 45 minutter. Han starter i 1021 og med fugleblikk tar han oss med over nedre del av Gauldalen, oppgjennom Flå og Horg og innover Hølondskogene. I korte glimt forteller han om livet de levde, på gårdene sine, i utmarka på jernvinning og kolbrenning, på setervollen i arbeid og leik og i markene på jakt med pil og bue. Fra vikingtid med varme somrer, gjennom middelalder med svartedaude, dansketid og den vesle istida til nyere tid da flere lever opp og det blir lettere å skaffe seg føde. Maten og matauken har både vært den samme og ny, fra grauten, ølet og surmelka, til spekematen, silda og poteten. I dalen dyrka de korn og potet, laksen gikk opp i Gaula hver eneste vår, i dalsidene beita krøtter og hester, i skogen sprang haren og elgen, i lufta fløy tiuren opp, i vatna vaka ørreten og på Gauldalsvidda holdt rypa til. «Det var forfedrene og formødrene våre som på tusen år skapte et matfat av dette landskapet som vi kaller vårt, og som vi setter pris på hver dag», sier Almås.